en gjør og hvor en går hen, og lett kan en seile seg inn i tett-isen så en har vondt for å komme ut igjen.
Isen var ikke videre åpen, men drev fra sør med sønnavinden, som frisket noe utover formiddagen.
Vi gikk nordover en stund i skodda; men stanste snart igjen; for det holdt seg usiktbart, og isen ble tettere så nær som mot nordvest; men den vei bærer det for meget ut av kursen, ut fra landet. Heller vil vi holde oss nærmere stranda, for der kan det være mere utsikt til å få land-råk nordetter så snart vinden kantrer litt. Men dessverre ble den mer sørvestlig, og det setter vel helst på, skjønt isen synes å drive så omtrent langs landet nordetter.
Det er en ting som trengs, når en skal arbeide seg fram gjennom isen, og det er tålmodighet, alltid tålmodighet. Vi får vente og håpe på bedre tider. – Her ligger vi da i skodda og isen. Det samme liv som en kjenner for vel – denne kalde, triste ødeheimen – –
Ved ti-tiden om kvelden klarnet det noe, og det så ut til slakk is et stykke nord igjennom. Kapteinen rigget seg til en hel natt på brua; og vi kom fram et stykke gjennom atskillig åpent vann. Men etter en time var det stopp igjen. Foran lå det ubrutt is til alle kanter, den sværeste vi har møtt hittil. Vi måtte ankre i en vik ved kanten.
Jeg hadde vanskelig for å tro at så vid en is kunne holde seg ubrekt i en flate. Det er ganske klart nå ved midnatt; men ikke kan jeg se ende på dette flaket, hverken innover mot land, som vi ikke kan se ennå for tåka, eller utover mot nordvest. Her kan det sannelig ikke ha vært stor bevegelsen i vannet, og ikke megen vind heller.
Dybden var 15 favner, og ingen vising å merke på loddlina, så det kan ikke være videre strøm.
Vinden var nå ved midnatt ganske løy fra VNV. Jeg hører et sus der ute vest fra; det kunne mest høres som brenning; men det er vel helst innbilning, er vel bare småskvalp mot is-kanten i klarene.
Jeg grunner stadig på denne ubrekte isen, kan ikke skjønne annet enn at den må ligge delvis på grunn med sine koss og
