skjegg, og det kunne se ut som det ikke var så lite russeblod i ham. Særlig ved fiske-plassene langs Obj, hvor russiske arbeidere og samojeder ligger sammen, blir det vel ikke så liten anledning til den slags rase-blanding.
Mens vi var opptatt med våre gjester hadde det klarnet, og vi så stort farvann nordover. Kapteinen kom nettopp opp etter sin lur, og det gjaldt å komme avsted. Da samojedene skjønte at de måtte gå, begynte de å tigge og trygle oss om å få kjøpt vodka; men Vostrotin forklarte dem med faderlig hode-rysten at det gikk ikke an. Og da de endelig så at det ikke nyttet, tasset de, dypt skuffet, ned fallreps-trappa igjen og ut i båten.
Mens vi dampet for full fart nordetter så vi dem heise det vesle seilet og dra innover mot landpynten, de kom fra. Det er underlig, nettopp fra samme stedet kom det to samojeder på besøk ombord i «Fram», da vi lå her den 9. august 1893, på veien østover for å trenge nord i Pol-havet. Herregud, så fort går tiden, er det da virkelig 20 år siden?
Det var litt over seks om ettermiddagen at vi gikk videre gjennom ganske slakk is, og om ikke lenge var det mest åpne sjøen, med ikke liten dønning. Det syntes som om havet måtte være isfritt langt vestover, på den kant hvorfra dønningen kom; og den isen vi hadde gått langs med søretter, må vel da ha vært et nokså smalt belte her vestenfor oss.
Vi holdt nå full fart nordover hele natten, og møtte bare et isflak her og der.
Onsdag 13. aug.
Klokka halv fem om morgenen møtte vi igjen tettere is,
og snart ble det skodde, så vi måtte gå med sakte fart. Vi
møtte svære flate florer, opp til halve kvartmilen lange, og
flere ganger måtte vi gå tilbake. Til slutt ble isen ganske
tett forut, og kl. 7 ankret vi på 10 favner vann. – Vi lå
til ankers hele dagen. Det var nordvestlig vind, men den løyet
etter hvert.
Det letnet ut på formiddagen, og vi fikk klar horisont og sol. Sett fra tønna lå isen hvit og tett til synsranden mot nord og nordvest og like inn til fjæra i land; ikke tegn
