kalles «den hvite Bjørks steppe». Det er et utrolig ensformig land, det overgår alt jeg hittil har sett. Flatt som havet, men uten dets bølger, gress-mark, gress-mark uavlatelig, så noen lave kjerr, og noen små hvit-stammede bjørker her og der, nå og da en høy-stakk, så en enkelt gang noen pløyde marker, men omtrent ingen hus å øyne her fra jernbanen, – milevis bortetter. På mange steder er det vasslendt, så det stillestående vann med stivt gress og siv kan strekke seg kilometervis på begge sider av linjen. Her er ikke drenert med kanaler og grøfter langs banen som på Amúr-sletta. På andre steder er det tørrere og godt fruktbart land med svart jord, men på sine steder er vannet og jorden sterkt saltholdig. På lange strekninger er det påfallende hvor lite dyrket mark det er å se; men Wourtzel trøster med at det Torsdag 23. okt. er ganske annerledes et stykke fra jernbanen på begge sider, og der skal det være mange landsbyer. Lenger vest ble det noe mer folksomt, og vi så mer dyrket mark. Men her var det blitt hel vinter. Markene var snødekte, og det gjorde et underlig inntrykk ved stasjonen i Petropávlosk å se kamelene stå flegmatisk, tålmodig i rekke og rad med sine kjerrer, og la seg snø hvite uten å røre seg.
Ja dette er sannelig steppen og ensformigheten. For et hjem for nomaden, som flakket fritt omkring her med sitt fe og sine hester. Men nå er han fortrengt av den framrykkende bonde, og nomaden finnes bare i de magrere salt-stepper lenger sørpå, hvor den fastboende ennå ikke har funnet det umaken verd å slå seg ned; men turen kommer nok også til ham.
Nå og da ser vi store flokker av kuer, mest brune, lik det mongolske fe, med en del hester og sauer og gjetere til hest med sine hunder. En sjelden gang noen vind-møller mot horisonten langt unna; eller en hvit kirkes kupler og spir stiger høyt over sletta, med en flokk av lave trehus omkring. Det er som denne høyt kneisende kirken har suget all sin næring og marg ut av disse små husene og med det samme forkrøplet dem og stanset dem i veksten. – – Det blir mer og mer vinter jo lenger vi kommer fram. Det kjøres
