ikke stor forskjell på, men kuene er riktignok mere mongolske, brune for en del. – Etter hvert begynner dalen å bre seg, og åsene viker tilbake. Det blir mer og mer dyrket, med den ene store landsbyen etter den andre som med sine hvite kirker lyser over dalen, og på et sted ser vi tilmed et stort kloster på sletta ved Selangás delta ut imot Baikál, og vi ser blå åser langt i nordvest på den andre siden av Baikálsjøen. – Så med ett ligger denne mektige, blå flate foran oss. Den er mørk nå i den sterke vind, og bølgene bryter langt ute fra stranda i det lang-grunne vann her nær deltaet. Nordover forsvinner alt landet under horisonten, men på den andre siden, tvers over sjøen, ligger fjellene fjerne og blå. Sørvestover blir de også på et stykke helt borte under horisonten. Og så gikk vi da igjen sønnenom Baikál.
Mandag 20. okt. Om natten kom vi til Irkutsk, men det bærer videre med vårt tog natt og dag uten stans, i solskinn om dagen og i måneskinn om natten. Mest er det skog, men også gressland, og noen åkre med landsbyer her og der imellom. Ved stasjonen Tulún må vi stanse i to timer for å slippe ekspresstoget fra Russland forbi oss. Det er ikke noe hurtigtog dette persontoget vi nå går med. Vi får trøste oss med at post-togene som fører den russiske post er enda langsommere. Dette er ellers en viktig stasjon, for det tenkes på å bygge jernbane herfra og nordover til Lena for å forbinde dampskipstrafikken på den med den sibirske bane.
Lengre fram er landet mest et bølgende teppe av furu-skog, de takkede åser i sørvest for oss står i skarp silhuett mot den gule aften-himmel. Midt i det svarte der under oss går en bekk, den speiler den gulgrønne himmel som et øye i den store skogen. Så svinner demringen bratt, stjernene tindrer fra det blå hvelv, og natten rår over Sibirs skog. Snart stiger månen over skog-brynet, lys-stripene lister seg tyst langt inn mellom tre-stammene, så stille – ganske stille. Og hele denne skogverden blir et drømmenes land.
Tirsdag 21. okt. Morgenen etter gikk vi tilbake over den mektige Jenisei, som strekker sin brede vann-vei sørover inn mellom fjellene og nordover ut mot de endeløse sletter. Ved elleve-tiden kom
