tre-hus på rad, vokst opp på et år eller to, for så igjen for en stor del å forsvinne. Vi besøkte klubben, som det er i alle disse jernbane-byene. Der var mange store rom, der var biljard og tilmed teater hvor det ble gitt skuespill, konserter, kinematograf, foredrag og dans. – Vi gikk også på besøk til en av ingeniørene. Ingen av dem kunne annet språk enn russisk, og underholdningen gikk på et merkelig kaudervelsk. Doktoren er utrettelig i sine forsøk på å gjøre seg forståelig for meg. Han ville spørre om jeg ville ha en dram, og så sa han: «Wollen Sie Schwanz trinken?» hvilket jo vakte en del munterhet. Da han skulle forklare meg om den russiske dame som red her forbi hele veien fra Vladivostók til Petersburg, gjorde han det på det vis at han sa: «Vladivostók, Petersburg, hopp-hopp-hopp,» og det var jo ganske forståelig. Hun red forresten først fra Tsjitá gjennom Mandsjuria til Vladivostók, og så derfra gjennom Ussúri-landet og Amúr-landet, og hele veien gjennom Sibir og Russland til Petersburg med samme hest. Hun er 36 år, mistet mann og 4 barn på et år, er forresten halvt tatar av avstamning.
Onsdag 15. okt.
Wourtzel er ikke ferdig med sitt arbeid og har ennå
meget å avhandle med ingeniør Tregubov, overingeniøren
for tredje seksjon som vi nå snart har lagt bak oss. Vi må
derfor vente her utover dagen. Imens tok vi andre en tur
til et oppkomme et par kilometer fra stasjonen, hvor vannet
skal hentes. Spørsmålet om vann er selvsagt av stor
viktighet for en jernbane; det er jo ikke bare til drikke, men aller
mest til lokomotivene, som jo må skaffes vann med bestemte
mellomrom. Men å finne det her, hvor grunnen er evig
frosset, er ikke så lett. Det var boret flere steder uten å finne
noe; men så kom de over dette oppkommet i skogen, som var
et stort funn. Om vinteren fryser det et helt berg av is over
slikt et oppkomme; men her ble det nå bygd et
tømmerhus over stedet, som oppvarmes for å hindre vannet fra å
fryse, og det samles i en beholder. Oppkommets temperatur
er omkring +1°C. sommer og vinter, og det gir 300