ved kysten av Kara-havet, for å fange bjørn tidlig på våren. Det hender også at noen samojeder sitter igjen ved Objbukta eller ved de store sjøene, de som har for lite rein til å ta på den lange vandringen sørover, og som må hjelpe seg med fiske; de kan ofte bli sittende der i årevis.
På Jamal er det ti forskjellige stammer, som holder til i hver sin del av halvøya som regel, og hver stamme har gjerne bestemte grenser for sine rein-beiter, likesom hver tsjum (telt) har sine, om de enn ikke alltid holdes så nøye. Tsjummen holder seg om sommeren noenlunde rolig innenfor disse grenser; det bare flyttes det som er nødvendig for å skaffe reinene nye beiter.
Innenfor sitt område fisker samojeden i sjøene og jager gås i fjærfellingen. Hvit- og blårev-hiene regner han som sin uomtvistelige eiendom, og setter sine feller og snarer omkring i nærheten av dem.
Samojedene lever godt på Jamal. Det er et fett land med vide rein-beiter og med rikdom på pelsverk, fugl og fisk. Derfor er det da også såvidt mange samojeder der. De enkelte eieres rein-flokker kan nå opp til 5 000. Samojeder som bare har to til tre hundre rein regnes for lite velhavende. Til fiske-fangsten ved kysten, særlig øst ved Obj, tyr de som har lite rein. Det er noe i likhet med sjø-finnene hos oss, om enn de er meget fattigere. Men jo lenger de kommer inn på Jamals tundra, desto rikere er samojeden.
En velstående samojed har to til tre og helt opp til fire tsjummer (telt) med mange soveplasser (som vesentlig bare er noen rein-skinn), alt etter familiens størrelse. Som regel har de bare en kone. Rikere folk, og elskere av kvinnekjønnet, – som heller ikke er så sjeldne blant samojedene – har to og tre, og tilmed fire koner som undertiden har særskilte tsjummer.
En kone betales med 30 til 100 rein, og dertil skinn og forskjellige andre ting. Brudens far gir på sin side utstyr, drakt, skinnhyre, stundom også smykker, og stas-kjøreren, som regnes som hennes private eiendom. Blir de lei en kone som er doven og ikke vil arbeide, kan de sende henne tilbake
