at de før 1884 innvandrede koreanere skulle få bli russiske undersåtter, mens de senere tilkomne skulle få lov til ennå for en tid å oppholde seg i landet, men så skulle de være nødt til å selge sin ubevegelige eiendom og igjen vende tilbake til Korea. Først i 1891 ble denne bestemmelse gjennomført, og en hel del koreanere måtte derfor selge sine eiendommer og gå dels tilbake til Korea, dels over til Mandsjuria, hvor de fikk anvist ny jord av den kinesiske regjering. Men innvandringen av koreanere til Ussúri-landet stanste ikke med det; det kom mange som fikk anvist jord på kort tid, og dessuten var det mange som ble forpaktere, ikke minst hos kosakkene. Dette hadde en demoraliserende innflytelse på den russiske befolkning ved å friste dem til dovenskap. Mens koreanerne dyrket og utnyttet jorden, fikk kosakkene mer og mer smak for å bruke den avgift de ga på vertshusene til drikk og kort-spill. Dessuten var det en årlig innvandring av gule arbeidere som kom om våren og reiste tilbake til Korea om høsten med sine oppsparte penger.
Det er aldri blitt noen blanding mellom de koreanske og de russiske kolonister. Koreanerne bor som regel ikke i landsbyer som russerne, men de bygger sine hytter gjerne midt på de jordstykker de skal dyrke, hvilket selvsagt er en stor fordel derved at det gir lettere tilsyn med markene og sparer megen tid, som ellers daglig går med bare for å komme til og fra jordene hvor det skal arbeides. Deres åkerbruk er også helt forskjellig fra russernes; de bearbeider jorden ulike omhyggeligere, får bedre avling, selger meget korn og høy og får i tidens løp en viss velstand. De må derfor anses som en dyktig befolkning som kan være ønskelig for landets snare oppdyrking.
Da russerne tok landet i besittelse traff de, som før nevnt, i det sørlige Ussúri-land på en bosetning av kinesere, landets tidligere herrer. Disse såkalte manser var gjerne ugifte menn som dannet små samfunn, og de var ikke alltid folk av den beste sort. Innvandringen av kinesere tok snarest til etter at landet kom under Russland; de kinesiske myndigheter i Mandsjuria hadde da ikke lenger noen innflytelse der, og
