til kineserne. Denne freds-slutning er blitt kalt for det mørkeste punkt i det russiske rikes historie. Grensen mellom Russland og China skulle etter den være «den seg til havet strekkende fjellkjede» Stanovoi; østgrensen for det kinesiske rike ble ikke fastslått, men den nåværende russiske Ussúriprovins ble nærmest oppfattet som kinesisk område. Dermed var Russlands framtrengen i øst lammet for lange tider; og så viktig det enn måtte være for det østlige Sibir å skaffe seg en vei ut til havet, ned ad den mektige Amúr, så var det likevel stengt den vei. De store avstander med de dårlige land-forbindelser gjorde det umulig å sende strids-krefter sterke nok til å ta det opp med kineserne. Og noen tilstrekkelig transport-flåte for å sende tropper sjøveien hadde russerne ikke. Det eneste støttepunkt ved Stille-havet, krigshavna Petropavlovsk på Kamtsjatka, var en større del av året stengt av is og hadde ingen forbindelse landeveien.
Det er først i årene omkring 1850 at vi igjen finner russerne ved Amúr, også denne gang tilfeldig, mest ved en enkelt manns tiltak, og som det synes tilmed mot de ledende kretsers vilje i St. Petersburg. Det var den 13. august 1850 at den unge russiske sjø-offiser Nevelskij med noen få robåter og en håndfull sjøfolk nådde Amúrs munning og heiste det russiske flagg på stranda, omtrent på det sted hvor Nikolájevsk nå ligger. Ved den dyktige guvernør Muravijevs kraftige støtte lyktes det å få tsaren til å bifalle den unge manns dristige skritt, og dette ga støtet til at Amúr-landene ble besatt i de følgende år. Under selve Krim-krigen fikk Russland således en stor og viktig utvidelse i øst, og ved traktaten med China i Aigún i 1858 lyktes det guvernør Muravjov, som tsaren senere ga titelen grev Muravjov Amurskij, å få ervervelsen av disse land statsrettslig fastslått. Og ved den nye traktat, som det lyktes den russiske gesant grev Ignatiev å få sluttet i Peking i november 1860, ble det russiske rike ved Stille-havet utstrakt mot sør helt til grensen av Korea; og grensen mot China ble elvene Ussúri og Amúr. Dermed var disse store og viktige strekninger ervervet, uten at der var løsnet et eneste skudd. På lignende fredelig vis var det
