riktignok har den ikke noe Vesuv bakenom, men så har den til gjengjeld denne vakre havna, og så alle disse øyene utenfor.
Klokka 4 om ettermiddagen gikk toget til Khabaróvsk, og jeg måtte ta avskjed med min elskverdige og underholdende ledsager, baron von Hoiningen Huene. Ingeniør Wourtzel hadde brukt tiden i Vladivostók til arbeid, og hadde ennå meget å drøfte med general-guvernøren, som i sin vogn gikk med samme tog så langt som til Nikólsk.
Søndag 5. okt. Det sørlige Ussúri-land som vi først kom gjennom er meget fruktbart, og som før nevnt er dette den del av landet som er tettest befolket; særlig er det i strøkene ved Nikólsk og oppover mot Khánka-sjøen meget åkerbruk. Videre nordover mot Khabaróvsk går banen gjennom et verdifullt land, som sikkert har store fremtids-muligheter, når det blir tilstrekkelig dyrket. Det er vide, dyrkbare sletter langs jernbanen mellom to fjell-kjeder. Hele veien langt i øst har vi Sikhota-Alín som med sine utløpere skråner langsomt nedover mot slettene ved Ussúri og dens mange bi-elver. I vest for oss, ikke langt borte, på den annen side av Ussúri, i China, kan vi se en fjell-rygg, Khekhtsir, strekke seg nordover langs elva helt til Amúr, og kan vel nå opp til mellom 600 og 1 000 meters høyde her i denne sørligere del. Ussúri snor seg gjennom sletta vest for oss og møter bi-elva Bikín. Det er et vakkert land, med skogkledde åser – dels nåleskog oppetter i de sørlige høye deler av Khekhtsir, dels er det lauvskog, bjørk og eik og osp, her nærmere ved. Det er en frodig vegetasjon; også kork-eik og andre verdifulle tre-sorter, og vill vin finnes i skogene, men de ville druer skal være små og sure. Landet skal jo være oppdyrket på et vis her, og vi ser da også åkre her og der; men de dyrkede stykkene ligger ennå spredt og det er meget langt fra hva det kan være. Men det skyldes vel dette primitive åkerbruks-system som gjør at mesteparten av landet ligger brakk. Det er umåtelige strekninger ubrukt land, gress-land mest, med spredt lauvskog. For en stor del eies landet av kosakkene som bor i landsbyene, og de er visst ikke som regel, etter hva jeg kan forstå, særlig vinnskipelige jordbrukere. Helst forpakter de jorden
