luften var blålig og ikke hvit i den retning; men fra tønna var det ikke åpent vann å øyne, og det så nokså tett ut lengst øst. Det er derfor ikke godt å vite hvor meget åpent vann det kunne være, og om det var nok til gjennomfart for «Correct». Det er enda langt igjen til kysten av Jamal, og ligger det is hele veien kan vi utsettes for å komme fast og bli liggende å drive i den i lengre tid. Tenk om en hadde hatt et aeroplan her og sendt østetter! Da kunne vi fått vite sikkert om det var gjennomgang, og kunne ha spart mange dager, kan hende.
Men vi styrte mot sørvest med full fart mellom flakene, for å komme ut og søretter langs kanten, i håp om å finne vei sønnenom isen og inn til Jamal.
Ved seilas gjennom et isfylt farvann som dette, kan det ha sine fordele å holde seg langs kysten for å komme fram; for så snart vinden blåser det minste av land, vil den sette isen ut og danne åpen land-råk.
Forsøker en derimot å bryte seg vei gjennom is-massene midt ute i sjøen kan en bli fast, og ingen vind vil ha særlig makt til å åpne isen. Tvert om vil vindene ofte tetne den på luv-siden, mens den skiltres noe i le.
Lenger sør langs iskanten var isen åpnere, og vi styrte igjen sørøstover mellom flakene i håp om å finne en gjennomgang. Men etter en stund ble den påny tettere. Vi så nå i sørøst for oss et bredt klarvann, som strakte seg langt i nordøstlig retning, til nesten i NO for oss; men det var ingen gjennomfart dit inn, og vi måtte gå i flere timer for å komme sønnenom isodden.
Først ved åtte-tiden om kvelden nådde vi tampen, og kunne holde østetter sønnenom den. Vi nådde det brede klarvannet på innsiden som strakte seg mot nordøst så langt vi kunne se fra tønna, og det fantes knapt et isflak i det. Men på den andre siden klaren mot øst kunne vi øyne is, og det var vel derfor tvilsomt om dette klarvannet nådde bortimot landet.
Vi bestemte oss til ikke å forsøke det, men heller holde over denne åpne bukta til isen på den andre siden omtrent
