skog, som alltid gjør det samme trøstesløse inntrykk med sine svarte stammer, nakent og avsvidd. Men hva gjør det vel her? Skogen har stadig intet verd. For det meste syntes den å bestå av den alminnelige sibirske gran og edelgran; der er ellers også furu, sibirsk seder og bjørk, langs elvene også balsam-poppel, små-or, o. a. Av bær-busker fins det bringebær og ville rips. Det er en rik og vekslende flora i disse strøk.
Men så led det mot kvelden, og vi kom til stasjonen Mysovája på sørøstkysten, like overfor stasjonen Baikál; her var det da at jeg etter det lange hyggelige samvær måtte skilles fra de to reise-feller Vostrotin og Loris-Melikov, som skulle dra tilbake med ferja over sjøen for å ta toget til Irkutsk og videre til Krasnojarsk. Og som vi fra våre vinduer hadde et siste glimt av dem mens de dro nedover mot brygga i det synkende dagslys, dro Wourtzel og jeg videre i vår vogn på reisen østover. – Jernbanen følger ennå et stykke Baikálsjøens kyst inntil den når Selengás vide delta, og følger dalen oppetter langs denne store elv.
Så var vi da kommet inn i Transbaikál, som gjelder for å være den vakreste provins i Sibir, med fjell og daler og store elver mellom fjellene, og overalt skog. Den ligger mellom Baikál-sjøen i vest og Amúr-landet og Mandsjuria i øst, i sør har det Mongolia. Det er et land rikt på gull og andre metaller, mineraler og edle steiner, men som er lite utnyttet. Det har også som det synes, mange og verdifulle mineralkilder. Det var lenge et av Sibirs mest fryktede forvisningssteder, og i dets bergverker har mangen forvist slept hen sine dager. Landet er tynt befolket med innfødte stammer, flest er det av de mongolske burjater, og i det nordlige noen tungusiske folk. På grunn av det vanry landet er kommet i som forvisnings-sted, har det hatt sine store vanskeligheter å få det kolonisert med russere. Flate-innholdet er 613 268 kv.km., og i 191 I hadde det en befolkning på omkring 869 000, hvorav 591 000 russere. Der er et stort antall kinesere, særlig alle arbeiderne i gull-gruvene.
I den største del av Transbaikál er jordbunnen stadig
