SIBIRS KOLONISASJON OG UTVIKLING
Det kan synes forunderlig for mange at et åkerbrukende land som Russland i 300 år har hatt Sibir med dets nær sagt uuttømmelige rikdommer og med endeløse strekninger av fruktbart land uten å gjøre mer ut av det enn det har gjort. Tar vi ikke med de i senere tid ervervede landstrekninger i Sentral-Asia, kan Sibirs og de østasiatiske provinsers folkemengde vel settes til omkring en 11 millioner. Med andre ord, det umåtelige Sibir har en folkemengde som ikke er 1½ gang den vi finner på den tynt befolkede skandinaviske halvøy, og det uaktet store strekninger, særlig i det sørlige Sibir, har livsbetingelser som er mange ganger bedre enn i største delen av Skandinavia.
En russisk forfatter som skriver om Sibir, dets store muligheter og naturrikdommer, sier at dette lands sørgelige historie bekrefter på en viss måte flere fremmede forskeres mening om Russland, at det forstår vel nok å erobre nye land, men ikke å kolonisere dem. Russerne skulle ikke ha anlegg for et fortsatt, seigt og målbevisst kultur-arbeid, menes det. Den siste påstand kan vel være tvilsom, men at Russland har vist en merkelig evne til å utvide seg, må innrømmes. Dets vekst i land-område fra begynnelsen av det russiske tsar-rikes grunnleggelse i Moskva omkring §1500 og til våre dager, har jo med unntagelse av det Britiske Rike ikke noe sidestykke i verdens-historien. I hele denne tid har det russiske rike gjennomsnittlig vokst med 142
