«Omul», og med tarantass på landeveien hadde vi tre reisefeller havnet her i ekspress-toget fra Petersburg til Vladivostok og Peking og Stillehavet. Det er gjentatt til trivialitet at en ingensteds i verden reiser så godt og bekvemt som med de russiske jernbaner, og særlig er jo dette ekspress-tog kjent for sin komfort og luksus. – Men jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å beskrive det, bl. a. av den grunn at jeg lite så av toget, uten på den lange vandring til og fra spisevognen, for å innta de måltider som ikke ble servert i vår egen salong. Jeg hadde jo nemlig det hell å reise med ingeniør Wourtzel i hans vogn hele tiden, og der hadde vi våre egne herlige bekvemmeligheter, og så ingenting til togets øvrige passasjerer, uten når vi satt i spisevognen. Men sikkert er det iallfall at en reiser bekvemt og godt i disse togene. Sporvidden er som bekjent større i Russland enn alle andre steder. Derved blir også vognene bredere og større, de går makelig, og det er god plass i dem. At en jernbanevogn går rolig og lunt er ikke minst viktig for den som stadig har noe å skrive; og i så måte er en reisende i Sibir godt faren.
Det var som et hjem en fant i denne prektige vognen, og det er alltid en glede å tenke tilbake på den tid jeg tilbrakte der i min gode venn Wourtzels hyggelige og underholdende selskap, mens dette vidstrakte land som et utbredt landkart gled forbi våre kupe-vinduer. Under den ustanselige reise østover var det som ens sjel vidde seg ut, og litt etter litt sugde inn en hel ny del av jorden. En hadde bare en engstende følelse av at det ikke var mulig å fordøye alle disse inntrykk og få dem ordnet og satt på plass slik som de skulle. Det var stadig nye syner som åpnet seg; men ett inntrykk kom sterkere og sterkere igjen: det er plass nok på jorden ennå, den blir ikke overbefolket på det første; her er det endeløse vidder med store muligheter som venter på å nyttes ut. Og av slike vidder så en mer, og stadig mer, jo lenger fram og jo lenger øst vi kom. –
