seg til teltet gjennom snødrevet, til hytta med peisvarmen på fjellet gjennom skodda og regnet, eller til et palass som her fra den lange, ristende landevei.
Fredag 26. sept.
Det første det gjaldt neste dag var å få ordnet med
lysbilder til foredraget. De fleste av mine negativer hadde jeg
fremkalt ombord i «Correct» og ombord i «Omul», hvor
baderommet var blitt forvandlet til mørkerom, både for
Vostrotin og meg. En av konservatorene ved museet i
Krasnojarsk påtok seg å fremstille lysbilder fra de negativer jeg
valgte ut, og han gjorde det fortreffelig. – Så gjaldt det
om formiddagen å få fatt i en fotografhandel, hvor jeg kunne
få nye ruller og plater til mine fotografi-apparater for reisen
videre; det meste av det jeg hadde var alt brukt. Det gikk
også lett i orden med Vostrotins hjelp. – Nå gjaldt det å
finne en bank og få penger – også nødvendig utbedring
av garderoben, som jo etter så lang omflakking ikke var i
den beste orden.
Så tok Vostrotin meg en kjøretur rundt og viste meg byens severdigheter. Vi så katedralen for Kristi Fødsel, som med sine høye tårn og forgylte kupler tok seg praktfullt ut, og ses fra alle kanter høyt over byen. Krasnojarsks gullgruveeiere begynte byggingen av kirken i 1843, men i 1849 falt hvelvene ned, og den rike gullgruve-eier Sjtsjegoliov bygde den opp igjen og utsmykket den for omkring en million kroner. Når en rik mann i Sibir vil gagne fedrelandet, bygger han en kirke. Vi besøkte også byens park, som gjelder for å være den største i Sibir. Det var jo høst nå og blomstene var vekk, men det var nåletrær og bjørk og andre lauvtrær, og en kunne nok skjønne at om sommeren når alt var i fullt flor, måtte det være et henrivende sted. Byen har brede, rette gater. I hovedgatene er der noen murhus, men for det meste er husene av tre.
Krasnojarsk ligger vakkert til ved Jeniseis venstre bredd, på en slette, omgitt av fjell på begge sider. Vestenfor er de høyder som vi var kommet kjørende over forrige kveld. Berget stiger bratt opp fra byens vestgrense, og er dannet av rød
