med norsk og russisk flagg; og mørke skikkelser beveget seg att og fram foran bålene og viftet med fakler.
Det var formelig som vognen ble kjørt fast og stanset i den tette menneske-svermen som slo sammen omkring oss under et brus av hurraer. Vi måtte stige ut, ble mottatt av borgermesteren, det geografiske selskaps president, utsending fra guvernøren som var på reise, osv., osv. Det var taler og hurraer og jubel mens regnet silte ned og bålene og fakkel-skinnet like fullt lyste opp. – Det hele var kort sagt fantastisk. Her hadde alle disse menneskene, og nok ennå mange fler, stått i regnet og ventet på oss helt siden kl. 3 om ettermiddagen. Det var leit, men det var ikke vår skyld.
Så ble Vostrotin og jeg satt opp i en trille med to vakre svarte hester, mens Loris-Melikov ble satt i en annen vogn; og det bar i trav ned bakken mot byen gjennom elektrisk opplyste gater til kjøpmannen Peter Ivanovitsj Gadálovs praktfulle hus, hvor vi fikk en hjertelig mottagelse av ham og hans frue og datter og sønn, og hvor jeg skulle bo som gjest.
Og så hadde vi da nådd det lenge ettertraktede mål, Krasnojarsk, og det var nettopp på dagen den 25. september, hvilket jo må sies å være godt passet, når en tenker på hvor mange tusen kilometer vi hadde reist siden Oslo, og på så mange forskjellige måter. Her hadde jeg ennå tre dager i behold innen jeg skulle dra videre østover med ingeniør Wourtzel; men den gjestfrie by var bestemt på ikke å la de dagene gå unyttet hen. En så «stor begivenhet» som vår ankomst måtte jo feires, ja man ønsket tilmed at jeg skulle holde foredrag om vår reise, hvilket jeg også lovte. Men så var det en del forberedelser å gjøre; først og fremst skulle det nå smake godt å få vaske av seg litt søle og reisestøv, kle seg litt om, og så sammen med de to kamerater fra landeveien få sitte ned ved et festlig dekket bord hos mine nye vertsfolk, som ikke visste hva godt de skulle gjøre oss. I slike øyeblikk tenker jeg ofte på det, om livet mon skulle ha stort likere lyspunkter enn de å komme fram, det være
