skyld. Som forholdene nå er, er den og blir den en fiende som må overvinnes for å skaffe gressmark og plass til oppdyrking. Det er så meget arbeid med å få den ned og få røttene vekk at det kan ha sin vanskelighet å få det til å lønne seg for den som gjør det, om enn alltid etterslekten får nytte av det. Og særlig blir det vanskelig der hvor klimaet ikke er så gunstig at en kan så korn og med en gang få utbytte av det.
Skogen tilhører staten, og det er ingen vanskelighet med å få overlatt det en kan trenge til oppdyrking eller til rydding. Men en kan jo ikke vente at nybyggerne skal søke nord til disse strøkene, når de, iallfall til for få år siden, kunne få så nær sagt hva de ønsket av den fruktbare jord lenger sør i det åpne gress- og steppe-landet, hvor det bare var å pløye, og jorden ga rik grøde under den mildere himmel. Men turen kommer nok til disse strøkene også, og særlig vil vel her fedriften og meieridriften komme til å blomstre. – For et rikt land, og for store muligheter i fremtiden!
Det er fullstendig høst blitt med ett, fra det sommerlige vær vi hadde før – regnrusk og kald vind. De store bjørker har alt mistet lauvet og spriker med nakne grener opp mot den regntunge høstluften. Men vi er da bare såvidt forbi midten av september. Det er vel bortimot en måned tidligere enn hjemme, og vi er på 60° n. br. eller samme breddegrad som Oslo.
Der vi lå til ankers om kvelden ved Jartsevo, fikk vi deilige tyttebær ombord, og så heggebær, som blir alminnelig spist her i Sibir. Ellers fins her meget ville bær, molter i mengde – men vi har ingen sett – bringebær, blåbær, jordbær. Ville rips og solbær skal finnes tilmed langt nord; helt nordenfor Kuréika hørte jeg tale om dem, men så dem ikke.
Fredag 19. sept.
Vi driver hardere og hardere på nå. Idag tidlig begynte
de å gå ved halvfem-tiden. Det gjelder å nytte tiden, skal
vi ha håp om å nå Jeniseisk søndag.
Fra vel 60° n. br. og søretter har vi nå en bratt skogkledd ås av fast berg langs østsiden av elva, mens vestsiden
