Den har en triple ekspansjonsmaskin på 700 indicerte hestekrefter og skulle gjøre omtrent 10 mils fart i stille vær; men nå var den nokså tungt lastet, mest med sement-tønner (over 1 000 tonn), så farten var vel litt mindre.
For å gjøre skuta mere skikket for isen, hadde kapteinen fått lagt på en hud av eike-planker framme i baugen. Den gikk fra omtrent 2 fot over vannlinjen til 4 fot under. Da det var vanskelig å få festet plankene på annet vis, så sto de loddrett, holdt fast av to jern-skinner oppe og nede. Heldigere hadde det jo vært om de kunne ha ligget vannrett, men da ville det ikke vært så lett å få festet dem. Som den var, gjorde huden god nytte og tok imot mangen støt som uten den kunne blitt nokså lei, og den berget i det hele baugen så pass godt at vi ikke trengte å være så redde for å tvinge oss fram mellom flakene i trangt farvann.
For denne turen var «Correct» også blitt forsynt med trådløs telegraf. Mastene var gjort høyere, og antenner utspent mellom toppene. Apparatene var satt opp i bestikklugaren, hvor også telegrafisten holdt til, som før nevnt. Med denne telegrafen skulle vi kunne korrespondere med de trådløse stasjoner på Vaigatsj og ved Jugor Sjar; på Jamal skulle det også opprettes en. Visstnok var de ikke ferdige og åpnet for bruk ennå; men telegrafere skulle de kunne på denne tid var det lovt, og iallfall var det gått skip med trådløs telegraf dit, som kunne gi oss meldinger om isforholdene.
Men på turen østover oppnådde vi ikke forbindelse med dem, og for så vidt hadde vi ingen nytte av den trådløse telegraf.
Mannskapet på «Correct» var som vanlig på norske skuter nåtildags en blanding av alle mulige nasjoner. Styrmennene og maskinisten og et par av matrosene var norske, men ellers var det engelskmenn, finner, svensker og dansker.
Som is-los hadde vi i Tromsø fått ombord kaptein Hans Christian Johansen, som kjente farvannet fra flere ferder tidligere. Under Nordenskiölds ekspedisjon med
