det er noe i likhet med signe-kjerringene hos oss i Norge, som også er rester av gammel hedendom.
Imens var det klarnet av, og det var ingen tid å spille. Vi måtte ombord og avsted så fort vi kunne. – Flere av ostjak-båtene var også seilklare. Det var malerisk å se dem stake seg ut fra stranda, mens morgentåka rullet bort fra landet søretter, og solen lyste ned på tåka og det blanke vann bak dem. Det var liv og oppbrudd overalt. Mange sto oppe på takene av båtene bortetter og fikk langet opp saker som skulle stuves.
Loris-Melikov traff også her landsmenn, to politisk forviste armeniere. Den ene av dem, en smed, var temmelig nær av samme type som han selv, og smeden fortalte ham at pristaven (politiprefekten) i Turukhánsk var en snill mann, særlig mot armenierne. Han sa også at de 15 rubel om måneden, som var til underhold, fikk de selv om de arbeidde litt; men det gjorde de ikke i den landsbyen; for folkene der var så fattige, sa han, og det ville bare være å ta arbeidet fra dem. – I alt var det seks forviste kaukasier her i Sumarókova. En flåkjeft av en kjøpmann vi traff dagen etter i Vórogovo mente ellers de var en plage for landet disse politisk forviste. Det var nok ikke noe rart i at de ikke ville arbeide; de som var i Sumarókova hadde røvet sønnen hans for 700 rubel i kortspill, påsto han; men om det var sant, får være for det det er; lignet sønnen faren, kan jeg ikke tro annet enn at han hadde ærlig fortjent det.
