Side:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940.djvu/235

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

benene over kors og trekassen foran seg. – Sammen med en del unge Jenisei-ostjaker stuvet vi oss da også inn i dette teltet så godt vi kunne, og satte oss ned på bakken.

Skrinet ble nå høytidelig åpnet og viste seg å inneholde en krone av kobber med et kors på, noe lik gamle kongekroner fra middelalderen; men Vostrotin og Loris-Melikov sa siden at det var en russisk brude-krone. Det var også en bryst-smekk med kors og ornamenter lik en messehagl, og det var tydelig nok en tarvelig etterligning. – Han satte kronen på hodet og tok bryst-smekken på. Så skulle forestillingene begynne. Men den blinde mann tidde med ett stille; og så sa han at først måtte avgiften betales, en rubel for hver av oss, ellers kunne han umulig sjamáne. Tre rubel ble betalt; han kjente på dem og klingret med dem for å være sikker på at de var riktige. Er det ikke merkelig at alle folks presteskap opp gjennom tidene har hatt så god forstand på mynten, de være hedninger eller kristne.

Så endelig var han ferdig; og med ett satte han i en underlig monoton sang med skjelvende stemme og tremulanter, mens han uavlatelig gjorde korsets tegn, lik en russisk prest, og bukket seg forover; så løftet han ansiktet mot himlen, strakte armene oppad og hevet stemmen som om han anropte himlens herre. Så bøyde han hodet igjen forover mot jorden og mumlet sakte, det var vel jordens ånder han besverget. – Han var i det hele en stor komediant som etterlignet prestene så godt han kunne.

Men nå steg det. Han tok kronen av, satte den på medhjelperen, mens han satte seg selv opp på det vesle treskrinet. Sangen ble sterkere, gestikulasjonen voldsommere; nå og da kom et omkved eller hva det var, som måtte gjentas av tilhørerne, eller kanskje snarere var det som i kirken, at visse setninger uttaltes av hele menigheten. Snart steg det ennå mer, han måtte høyere opp, reiste seg i stående stilling, det var nok himlens herre han nå nærmet seg, og det begynte å komme noe villskap i stemmen. Men så gjødde en hund utenfor teltet. Han brøt tvert av, ble ganske stum – satte seg ned og mumlet så noe om at han var blitt avbrutt av