hvor han som språkmann sikkert hadde kunnet gjøre meget av stort verd.
Etter å ha fått brød som gave av presten og hans elskverdige frue, dro vi da endelig igjen ombord i det vakre måneskinnet.
Søndag 14. sept. Samme landskap søretter, samme skog, men stadig frodigere og høyere – og samme solskinns-vær. Da jeg som sagt begynte for alvor å bli urolig for at vi ikke skulle få se flere Jenisei-ostjaker søretter, så stanste vi da vi kom forbi noen nevertelt om morgenen og gikk i land i håp om å finne noen innfødte der; men teltene var tomme, og det eneste levende vesen vi fant var en stør som gikk i en liten oppdemt dam i sanden like ved strand-kanten.
Senere på formiddagen kom vi forbi en båt med folk og hunder som satte tvers over elva fra vestsiden. Straks de kom i land på østre bredd ble hundene sluppet på stranda med trekk-liner, og det bar etter oss. I flere timer holdt de så godt følge at vi kunne se dem bak oss. – Her gikk det også en hel bøling med kuer inne på stranda. Det blir mer og mer folksomt her søretter, kan en skjønne. Vi så også ofte hester på stranda, og kunne telle opp til 30 i flokken. Engang så vi en flokk rein, minst en 30 dyr, som løp langs strand-kanten foran oss, men så til slutt forsvant inn i skogen på vestsiden av oss.
Av og til la jeg merke til noen små gjerder av tømmer og kvist, som var bygd fra strand-kanten opp mot den bratte sand-skrenten under skogen. På ett sted var det alltid en åpning i gjerdet. Jeg lurte lenge på hva det kunne være, til jeg fant ut at det var for å fange fugl, mest tiur og røy, som ferdes langs stranda. I åpningen settes det snarer.
Om kvelden ankret vi ut for landsbyen Mirnaja (d. e. fredelig). Loris-Melikov og jeg tok en tur i land i måneskinnet, sånn bortimot elleve-tiden om natten, for å røre litt på benene. Hele landsbyen sov, ikke et lys å øyne i noe vindu. Men så sov ikke bikkjene; de holdt et syndig leven da vi kom drivende langs skrenten foran rekken av de lave koselige husene som lå der med sine vakre innganger og vinduer i månelyset, og
