VERKHNE-IMBÁTSKOJE TIL SUMARÓKOVA
Tidlig neste morgen bar det videre oppetter samme elva, samme landet og det samme solskinnsvær. Skogen ble merkbart frodigere, og vi begynte nå ofte å se nåleskog også på vestsiden av elva.
Da vi var kommet forbi en av landsbyene, fikk vi se en båt som ble trukket langs stranda av hunder. Det var tre mann i båten. Den ene satt bak og styrte med en åre båten klar av stranda, mens to hunder trasket langs vann-kanten og trakk båten i en lang line. Det gikk ganske fort, og de holdt mest følge etter oss nokså langt, hundene travet villig avsted og, som det syntes, vel fornøyd, bare drevet ved tilrop. Dette er en alminnelig fremkomst her, og det går ganske fort; på dette vis blir for en stor del posten ført mellom stasjonene oppetter elva. Nedetter tar de gjerne hundene opp i båten, iallfall hvor strømmen er sterk. Med båt trukket av hunder regner en gjerne å kunde reise en 90 verst opp elva uten å gi hundene mat. Det går ikke så meget mot strømmen som en kanskje kunne tro, for tett inne langs stranda har en for det meste fordelen av bakevja.
Om kvelden bortimot åtte-tiden ankret vi ved landsbyen Verkhne-Imbátskoje (på 63° 9' n. br.); for da «Omul» gikk nordover hadde folkene sett mange Jenisei-ostjaker her, og dem ville jeg gjerne se; jeg begynte å bli urolig for at vi kanskje ikke skulle møte så mange fler av dem lenger sør. – Straks vi ankret kom det båter fra land for å spørre de samme
