forhøyet med et bord på hver side som var gjort fast med trenagler. Den første verkbrudne mannen med bindet om hodet tilbød seg straks å gå ut i kanoen så vi fikk se hvordan de rodde den.
Nettopp slik som vi her så med denne vesle kanoen kan det vel være menneskene har lært å bygge større båter og skip. Først satte de over elva på en trestamme eller fler bundet sammen, så fant de på å hule ut stammen med ild for å gjøre den lettere, så den kunne bære mer og var lettere å drive fram. Slike båter av uthulte trær bruktes også i Europa, f. eks. i det nordvestlige Germania på det romerske keiserdømmes tid og enda senere. – Men så ble de uthulte stammene for små, og de måtte feste bord til siden slik som her for å hindre vannet fra å skvette over. Bordene kunne enten bli festet med trenagler, eller også ble de sydd fast med vidjer eller trerøtter. Det viste seg å gjøre god tjeneste, ja kunne tilmed gjøres tålig tett. De satte flere bordganger over hverandre på samme vis – og dermed var båten, bygd av bord, oppfunnet, og den gradvise utvikling videre til å bygge store skip ga seg selv.
Endelig kom det en båt med tre yngre menn som så sunne ut; men en av dem så mest ut som et kvinnfolk, og jeg trodde først han var det. En annen var også temmelig kvinnelig å se på. De hadde vært på fiske og fangst; de hadde tre røyer og en svær gjedde. Vostrotin ville kjøpe en røye av den ene mannen; men han ville ha den selv. Vi fikk da kjøpt en røye av den andre. Vi kjøpte også noe stør som var fisket for en stund siden, og frisk stør-kaviar, og dessuten et jerve-skinn (for 10 rubel).
Fisket var det ellers dårlig med som overalt i denne delen av Jenisei. Det var ingen seld kommet ennå. Det så ut som de nærmest led nød disse folkene her, og armodslig klædd var de alle sammen. De fortalte visstnok at de nå holdt rein; det er noe de er begynt med i den siste tid, for før kjente Jenisei-ostjakene ikke rein-hold. Ellers fikk jeg et levende inntrykk av hvilken usikker tilværelse slikt et fattig jeger- og
