til det; selv om de kommer geistligheten og vel også himlen litt nærmere ved det, så liker nå de fleste like fullt å være fri, og derfor skal det være dem som heller ville ha flyttet til landsbyen sønnenfor med det lokkende navn Mirojédikha (d. e. de som spiser myrra) som ligger på fast fjellgrunn, og hvor det kunne lages en god liten havn, etter hva det ble sagt meg.
Det er ellers underlig som det går. Turukhánsk ble grunnlagt da Mangaséja ble tatt og brent av jurakene i 1662; og den ble så den betydeligste by her nord med over 600 mennesker og et ganske viktig marked. Så gikk den ned i verd etter 1822, da den opphørte å være by og ble landsby. Så ble den ødelagt av de tjue røvere, og nå er hovedsetet flyttet hit, og det bygges nye hus. Hvor lenge skal det nå bli her?
Det synes ellers som det har vært sterk tilbakegang i hele denne nordlige del av dette land. I 1727 skal det ha bodd 1 500 russere ved Jeniseis nedre løp, og etter et gammelt russisk kart fra 1745 av Jeniseis munning, som synes å være merkelig detaljert, skulle det ha vært en temmelig tett bebyggelse hele veien, særlig langs østre siden av Jenisei, fra Dudinka nordover, helt forbi Dickson-øya, og østover til munningen av Pjasina.
Etter Sidórovs opplysninger skulle det i 1824 ha vært 46 russiske boplasser nordenfor Turukhánsk, mens det da han skrev, i 1863, bare var 27. Og nå er det da vel ennå færre. Omkring 1830, sier Sidórov, gikk det 25 båter fra Jeniseisk til Turukhánsk, og 30 kjøpmenn drev handel der. De drev også stor handel med folkene innover tundraen mellom Jenisei og Anábara. Men nå, i 1863, sier han, går det bare to større båter og to mindre fra Jeniseisk til Turukhánsk, og handelen med tundraen er ganske opphørt.
Nå i vår tid er det vel en større ferdsel og livligere handel igjen, men det kan ingenting være sammenlignet med hva det var en gang i tiden. Dette må vel særlig skyldes at pelsverkshandelen, som var så verdifull, er gått så meget tilbake ved at det er blitt fanget for meget.
