iallfall jeg for min part – ante det, var nok mange øyne der rettet på vår ferd og hva den ville bringe.
Vi var som sagt fire som reiste sammen nordetter: Først var det da direktør for selskapet, Jonas Lied, som denne ferden skyldtes. En mann på et par og tredve, som hadde oppholdt seg noen år i Russland og Sibir og studert forholdene der, og med åpent blikk for de uhyre muligheter som dette store fremtids-land har, hadde han fått dannet sitt selskap med norsk, engelsk, russisk og sibirsk kapital. Han hadde satt seg grundig inn i alt vedrørende skipsfarten på Jenisei, og hadde med megen innsikt og omhyggelighet planlagt og forberedt dette foretagende.
Så var det oss tre andre som var innbudt til å følge med på ferden som gjester.
Det var Stephan Vasilievitsj Vostrotin, gullgruve-eier fra Jeniseisk, tidligere borgermester for denne byen og nå medlem av dumaen for Jeniseisk guvernement; han var eneste representant for et land på bortimot en million innbyggere. Et misunnelsesverdig land; tenk om vårt storting kunne sammensettes etter det forhold: det ville få 2¼ mann, og ville visst bli atskillig lettere å komme ut av det med enn de 123 vi nå har.
Bedre følge kunne en ikke få på en reise til Sibir. Gjennom Kara-havet hadde han reist på bryllupstur i 1894 og ned og opp Jenisei flere ganger. Han kjente sitt land og sin million mennesker ut og inn og var som en levende håndbok for alt en kunne ønske å vite om livet og arbeidet der. Men til det kom, at han selv i lang tid, i nitti-årene, hadde vært parthaver i skipsfarten gjennom Kara-havet og på Jenisei; han hadde selv kjøpt dampbåter for denne fart, og hadde tapt mange penger på den. Så også der kunne han tale med av egen og stor erfaring.
Den annen gjest var Josef Gregorievitsj Loris-Melikov, som i flere år har vært sekretær ved den russiske legasjon i Kristiania. Av fødsel er han armenier fra Kaukasus, er oppdratt lengre tid i Tyskland, har studert ved tysk universitet, taler foruten russisk og tysk
