lauvtrær som gjerne kommer igjen først etter at den gamle skogen er ødelagt av brann.
Det er også merkelig hvor glissen all denne skogen er. Det er så romt mellom stammene, og riktig store er trærne heller ikke, selv der hvor skogen er størst. Men en får jo også huske på at den her vokser på frossen jordbunn. Øverst er det et tynt lag som tiner opp om sommeren, men under det er bunnen evig frosset, og ofte er det et stykke med tykke lag av hvit is som aldri tiner opp. Trærnes røtter kan derfor ikke søke dybden, de må gro utover i vidda nær overflaten. Selv furuen kan ikke få pelerota skutt nedover her, for den ville straks støte på den frosne jordbunn og på is. En kan nok derfor skjønne at trærne må ha mer plass for røttene sine her enn der hvor røttene kan vokse mer i dybden, og det må derfor bli rommere mellom stammene og kan ikke bli så tett med underskog, for røttene er i veien.
Jeg sitter her og grubler over disse gåtene med denne skogen. Her er vi da enda på 67° n. br., og de klimatiske forhold er langt ugunstigere enn noen steds, selv i det nordlige Norge. Den midlere års-temperatur her er under +10°C., mens den selv i Finnmark er over 0°. Riktignok er sommeren her meget varm; middel-temperaturen for juli kan vel være så en 12 eller 13° kanskje, men selv ikke det er så meget høyere enn vi kan ha det i Nordland og Vest-Finnmark.
Hvorfor vokser da skogen så godt her, og tilmed oppå den frosne jordbunnen? La være at jords-monnet er godt, det er dyp, muldrik jord. Men det er ikke nok til å forklare at skogen kommer så snart igjen, selv der hvor store strekninger er brent ned. En må tenke på mange steder i fjellet hos oss, hvor de klimatiske forhold kan synes å være vel så gunstige som her, men det likevel kan være så utrolig vanskelig å få skog til å komme igjen når vi først har hogd den ned, selv om jords-monnet kan være ganske bra.
Jeg kan ikke tro annet enn at det også må ha noe med tre-slaget å gjøre. Disse trærne her, den sibirske lerke og den sibirske gran og den sibirske seder, må i mange
