Om kvelden fikk vi stiv vind og regn, så det ikke var
til å være på dekk hvor vi ellers oppholder oss mest hele
dagen, så sant det er mulig, for å se landet som vi glir fram
gjennom. – Det er sannelig et slitsomt liv å måtte sitte så
meget stille, for det er ikke stort en kan få myknet lemmene
i denne vesle holken, skjønt for min del spaserer jeg nå det
jeg kan opp og ned på dette korte dekket. Men god framgang
gjør vi jo og har ikke lov til å klage.
Kl. 9 om kvelden ankret vi i stummende mørke utfor Sultanovski Selo. På kartet heter det Palavinaja, som betyr halv, og det mener vel halv-veis mellom to stasjoner.
Jeg hører susen av skogen der ute i mørket – gammel kjenning. Det er som stor-skogen der hjemme. – Skogens evige sus også her over de endeløse flater. – – –
Søndag 7.sep
Videre, alltid videre søretter. Vi begynner nå å se litt
kuer og hester gå og beite langs stranda, og det gjør et nesten
hjemlig inntrykk.
Den samme skog av lerke og gran, med meget gul lauvskog iblant, mest bjørk, men også asp, og her og der noe dyprød rogn; – det samme flate land, uten en eneste aldri så liten ås-rygg å øyne over elve-bakken, som er noe lavere her enn lenger nord. Den kan ikke være stort over 20 m. på østsiden av oss, på vestsiden er den ennå lavere. Skogen er ikke stor og står ikke tett, men dekker alt landet innover.
Det er som på havet hvor en ser horisont etter horisont med det samme blå, rullende vann. Her seiler vi på elva blåne etter blåne, dag etter dag, samme elve-flaten, de samme flate breddene, det samme flate endeløse skog-landet – og foran og bak oss dukker elve-flaten med strandene på to sider under horisonten, og så snart skrentene er et stykke fra oss, forut og bak, blir de ved hildringen hengende i løse luften, så det er som det blankeste vann under dem hvor de speiler seg med omvendt bilde, mer og mer jo lenger bort de kommer. Det er greitt det er, som jeg før sa, fordi vannet er så meget varmere enn luften. Kl. 6.30 em. var
