til neste dag for å ta Vostrotins tøy med seg. Da kunne jo vi også like godt ha ventet, og jeg hadde ennå meget jeg skulle ha gjort ferdig før reisen. Men her var vi nå, og fikk vente en dag i Trondheim til ingen nytte.
På Eidsvoll fikk jeg telegram fra direktør Whist at de sendte Lied og tøyet etter oss med ekstratog til Hamar. Og da vi hadde fått en god middag der, kom Lied, rolig som vanlig, rullende inn på stasjonen med sitt ekstratog og med tøyet.
Så var alt i orden, og vi kunne alle fire sammen fortsette vel fornøyde videre til Trondheim og derfra med dampbåten nordetter til Tromsø, langs Nordlands kyst, hvis vidunderlige skjønnhet vi kunne drømme om bak regnrusket og gråværet utover sjøen og over det lave tåketaket, hvor alle blå fjell og topper og hvite breer ble borte.
Turen gjaldt ikke mindre enn å gjøre et nytt alvorlig forsøk på å åpne en fast handels-forbindelse med Sibir over Kara-havet og Jeniseis munning. Nærmest med dette mål var det sibirske selskap blitt dannet, ved hr. Jonas Lieds tiltak og med ham som leder.
Selskapet hadde alt ifjor gjort et forsøk på å nå Jeniseis munning gjennom Kara-havet, og hadde leid en norsk dampbåt, «Tulla», som var særlig bygd for is-seilas og derfor skulle synes skikket for det. Men forsøket mislyktes; «Tulla» møtte meget is i Kara-havet og vendte mistrøstig hjem igjen alt i begynnelsen av september.
Lied hadde selv reist fra Krasnojarsk ned etter Jenisei og helt nord til munningen med noen lastede lektere for å møte og bringe last til skipet, som det jo ikke var tvil om måtte komme fram. Ja, i en liten dampbåt hadde han tilmed vært så langt som til Dickson-hamna, nord for munningen, for å se etter dem som skulle komme.
En toll-embetsmann med to toll-soldater var kommet helt fra. Irkutsk til Jeniseis munning for å fortolle «Tulla»s varer, – en reise på 2 900 kilometer, eller som fra Rom til Lofoten. Dessuten var det ventelig også kommet en del politi og gendarmer, foruten selve politimesteren.
