FRA NORGE TIL KARA-HAVET
Klokka var alt blitt 20 minutter over 3 den 2. august 1913; toget skulle gå 3.25 fra Østbanestasjonen i Kristiania, og ennå hadde ingen av de andre latt seg se. Jeg begynte unektelig å bli noe utålmodig.
Endelig – der kommer en omsorgsfullt reisekledd herre med en tjener og diverse pakkenelliker. Han presenterte seg selv som legasjons-sekretær Loris-Melikov og som min reise-felle på turen. Heller ikke han hadde sett de andre på stasjonen.
Nå var det bare få minutter igjen. Da kom direktør Lied og sa at det nok ikke kunne bli noen reise i dag, for Vostrotins tøy sto ennå på Grand Hotel, ved en feiltagelse var det ikke kommet med. Han ville gå og se etter Vostrotin og høre med stasjonsmesteren om det var mulig å få toget til å vente noen minutter. Så forsvant han.
Mens jeg står tvilrådig om enten jeg skal bli til neste dag eller gå med nå straks, kommer Vostrotin, oppkavet, varm og forpustet, og går på toget. Han ville med, sa han; tøyet fikk så heller komme etter; Lied hadde han ikke sett på stasjonen; dermed forsvant han inn for å finne en kupé.
Generalkonsul Lorentzen og direktør Whist, medlemmer av det sibirske selskaps direksjon, kom for å si oss farvel. Whist hadde tro på min stjerne, sa han, derfor hadde hans assuranse-selskap overtatt assuransen på skuta. – – – I det samme pep det, og med et rykk begynte toget å rulle. Var tøyet kommet med? Og Lied? Ingen visste det. Men der kommer han jo rolig gående og ropte at han ble over
