langt i med de tungrodde båtene våre. Vi holdt oss mest ombord, fremkalte fotografier om dagen og spilte kort om kvelden, mens Loris-Melikov og Lied hang over sjakkbrettet den utslagne dag, så snart ikke Lied måtte passe på lossingen og lastingen av varene. – Bare Christensen og dyrepasseren måtte stundomtil i land for å slå gress til kamelene. Det var nok av det der inne på den lave grønne stranda som stakk ut vest for oss.
Det var flere ombord som hadde tenkt seg å gjøre innbringende bytte-handel med de innfødte, særlig håpet de å få verdifullt pels-verk; og de hadde rustet seg med byttemidler hjemmefra; vår gode danske stuert hadde kjøpt for 24 kroner i glass-perler, hals-bånd og annen stas som han trodde ikke skulle være til å stå imot for disse folk. Men det ble en stor skuffelse. Hva det måtte ha vært av pels-verk var forlengst solgt til de sibirske kjøpmenn. Og heller ikke må en tro at disse innfødte er så naive at de lar seg dupere av noen glass-perler. De har likeså god greie på penger og pengers verdi som noen av oss, deres priser for skinnene er heller ikke så meget lavere enn hjemme. Stakkars stuerten, han var trøstesløs over sin kapital som han hadde anbrakt I en så dårlig spekulasjon; for disse sakene hans hadde jo nå ingen verd, mente han, han kunne likså godt kaste dem i sjøen.
Noe av det Lied hadde stilt oss i utsikt som et lokkemiddel da han innbød oss til å være med på denne turen, var at ved munningen av Jenisei håpet han å kunne traktere oss med biff av mammut-kjøtt; for i fjor var det funnet en frossen mammut i jorden på tundraen i nærheten av Goltsjikha. – Selv om det nå kunne være ganske snodig å ete biff av et så underlig dyr som tilmed hadde ligget frosset i jorden mange tusen år, så syntes ikke for min del fristelsen så lokkende enda; jeg måtte tenke på lik-gift og annen styggedom i det store, selvdøde dyret.
For meg var det derfor ikke i så måte noen ubotelig skuffelse da Lied kom og fortalte at dessverre kunne han ikke holde sitt løfte om mammut-biffen, for hundene fra
