VENTER PÅ Å KOMME VIDERE
Fredag 29. aug. Dagen etter ankomsten tok jeg en lengre tur innover den flate, myrlendte øya for å se etter ryper og gjess, og hadde med Christensens pointer-tispe som ikke dugde til stort. Den engelske kokksmatten Campbell fulgte med meg for å bære alt det vilt som jeg ikke fikk. Hele denne Nosónovski-øya er en eneste lav, fullstendig flat sand- og leirbanke, som ikke hever seg mange meterne over elva. Det er lite framkommelig over disse flate myrene, en søkker i til langt opp på leggene og knærne. Bare langs stranda og langs en arm av elva, som buktet seg inn igjennom, var det tørt og gåendes på en vis; for der kan vannet renne unna ned den bratte elveskrenten.
Her og der innover var det strekninger med viju-kjerr som kunne rekke en til brystet. Somme steder var det også litt or. Så inn imellom lange flater med gress og våtere myr. Stykkevis kunne en der komme fram fra tuve til tuve, men snart ble det rene blaut-myra, og en kunne søkke i til akslene. En må tenke på sjelene på veien mot himmerik i Draumkvædet:
«men eg totte tyngre dei Gaglemyrann
gu’ bære den, dei ska gange!»
Skal tro de kan være tyngre enn dette lende? det er til å arme en mann ut å ta seg fram her.
Av vilt er det heller ikke stort å se; noen sniper her og der var for små til å skyte, og så fløy det en del gjess som for det meste slo seg ned inne på sletta, langs en sivgrodd bekk de
