båt som vel hadde ligget hundre år på tundraen; men det manglet ikke en jernnagle i den, for det var jo den sollyse tsars eiendom, – på den tid var jern-nagler mer verd for den nordlige samojed enn det mest glinsende gull.
For en forskjell det kan være. For folk av vår rase kan det falle lettere ikke å ligge helt under for brennevinet, men kanskje var det vanskeligere å la være å røre det hvis de fant det på tundraen og de hadde lyst på det, eller ennå vanskeligere å la være å ta jern-nagler, hvis de trengte dem. Men ved berøring med den europeiske sivilisasjon og med dens brennevin, og ved for nært kjennskap til handelsmennenes og embetsmennenes utpressinger, forfaller ærligheten og moralen også hos et folk som samojedene.
Vi kom nå til en to-tre jord-hytter. Der bodde det noen russere som drev fiske her om sommeren, og som også kjøpte opp fisk av de innfødte.
Lengst vest lå et lavt trehus som var et «kloster», ble det fortalt oss. Der bodde det en fem-seks munker, eller rettere noviser som skulle forberede seg til å bli munker. Sammen med dem bodde også to nonner. De lå her om sommeren for å fiske for klosteret de kom fra.
De tok vel imot oss og så ut til å være pene, pyntelige mennesker. Den ene hadde langt, lysebrunt skjegg, han lignet nettopp hva jeg ville kalt en god type på en norsk bonde, som så mange en treffer i denne delen av Sibir. En annen, som syntes å være første mannen der, hadde langt hår nedover skuldrene og langt skjegg, helt en Kristus-type, med fromme, blå øyne, regelrett nese, en velformet, from munn. – Likheten med det gjengse Kristus-bilde i utseende og i uttrykk er det etterstrebte ideal for alle prester og munker i Russland og Sibir, derfor bærer de håret langt, helst i lokker, og har den vanlige tvedelte form på skjegget. Denne mannen, som vel kunne være så en 25 år, hadde virkelig brakt det langt i så måte og kan sikkert komme til å bli en meget brukbar munk.
Så var det en underlig fet yngling, han så aldeles ut som en kjerub-engel med lange gule lokker, lyse øyenbryn, lyse
