Etter hvert som vi kom oppover, begynte fjell-sidene å bli hvite øverst oppe. Det ga straks mer håp, — på fjellet var det sikkert kulle og snø.
Fra Voss dro hunnen og jeg kl. 12, og la veien opp gjennom Raundalen, for derfra å gå over til Hol i Hallingdal. Det er noe langt over fjellet der, men så blir til gjengjell veien så mye kortere til Østlannet.
Med skiene på nakken gikk jeg trøstig oppover, mens regnet silte. Det ble nok bedre, når jeg bare kom på fjellet, og dit skulle jeg vel nå innen kvellen. Jeg gikk og gikk, men stadig hang skodda tett og tung nedover liene på begge sider dalen, og regndråpene falt like store og uhyggelige.
Jeg spurte folk om noen visste hvordan føret var i fjellet, men de bare rystet på hodet, og mente det var ikke å tenke på fjellet i slikt vær.
Da jeg nærmet meg Sverre-stigen, og det enda ikke så ut til noen bedring, tenkte jeg det kanskje likevel var fornuftig å snu, og legge veien over til Gudvangen, og så til Lærdal. Derfra kunne jeg jo komme fram etter post-veien, hvordan så enn været ble.
Som tenkt, så gjort; og da jeg også traff en hestehandler med hest og slede, som skulle samme veien inn til Østlannet, og som bød seg til å kjøre skiene, så laget det seg jo bra.
Jeg rakk til Vinje om kvellen. Se her var alt godt føre, bare noe for milt. Karen med skiene og en heste-handler til, som hadde slått følge, lå på
