Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/10

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

nabo-gården; de lovte å snakke innom før de reiste neste morgen.

Jeg sov godt etter den uvante bevegelsen. — — — Det var nok langt på dag da jeg våknet, — jeg skvatt opp, og skulle se gjennom vinduet. Men for et syn! — frost-roser på rutene, så det var umulig å se gjennom. Opp kom jeg i en fart, og ved litt gniing og ånding fikk jeg så mye klart glass at jeg kunne se det var tindrende klarvær med ny-snø . — Det var jubel . . .

Frokosten kom ned i en fart, — og så på sprang til nabo-gården for å få skiene, nå skulle det gå til Gudvangen. Men akk og ve! — karene var reist for en halv time siden, og hadde tatt skiene med.

Det var kalt vann i blodet; men kunne jeg nå dem igjen før Stalheims-kleiva, fikk jeg jo enda bruke skiene der. Men dit var det bare en mil, og da er en halv time et langt forsprang.

Jeg la i vei opp etter bakkene. Det var tungt å gå i snøen; men været var herlig: fjellene lå blinkende hvite innover på alle kanter og skinte i solen, nåle-trærne sto høytidelig stille unner drysset av ny-snøen. Det var vinter, strålende vinter, og det var jo mot den jeg stunnet. Hunnen jublet også over livet som den baset seg der i snøen.

Men så døtt og øde! — ikke en ski-løper, ikke et ski-far å øyne på noen kant. Fantes her da ikke mennesker? Jo, det var jo mange gårder; men mennene sover nok mest om vinteren på denne