Men langt borte mellom blå åser blinker et gyllent
tjern nettopp unner den smale glime av solnedgangen,
som et dragende huldre-øye. Det senner bud og hilsen.
Det er hvile for den brennende menneske-sjel i de
gylne bølger.
Lengst ute i brynet ligger det blå-tindrende fjell, Halling-skarvet, med glitrende snø-fonner, toppen ennå dekket av jagende skodde . . .
Der stormer sauene og geitene, hele flokken inn på vollen. Som de hopper og spretter i kåt livs-glede! Lammene springer runt mødrene, som var livet bare fryd; se hvor den vesle stjerten går i glede, hver gang de stanger innunner buken, og når til spenene. Saubukken stanger i skigaren så det smeller, og farer etter sauene.
Nå kommer budeia med kolle for å melke geitene, som rolig venter på å bli tatt. Borte unner bjerke-lia i kanten av myrdraget kommer ku-bølingen, en hører bjellene og rautingen langt borte.
Men høst-kvellen blir mørkere, tjernene der nede enda svartere og dypere. Høyt over jager dystre skyer. Og mitt imellom — mennesket som finner seg selv igjen i alt og i intet, er hverken drømmende tjern eller jagende sky, mer meningsløst enn det alt.
Det mørkner fort, enkelte regn-dråper begynner å falle på ruta, snart kommer natten, og hyller fjellvidda, de mørke tjern og huldre-øyet langt der ute.
