og glad for hver gang jeg kunne få sitte. Så nådde vi den fryktede Sverre-stig, og den var unektelig stygg; men fikk vi bare greidd den, var det flat vei like fram.
Vi tok det varsomt; veien var bratt, og med stupet like på siden; den var runn og glatt, vont å få fotfeste, slapp en sleden, kunne en lett gli utfor; men hesten var stø på bena med sine skarpe sko, vi fikk støtte oss til tømmene og sleden, mens det gikk skritt for skritt nedover.
Endelig var vi da også nede her, vi kunne sitte opp, og snart var vi på Vosse-vangen. Klokka var alt blitt ett. Jeg dundret på døra, — det tok en stunn, så ble det åpnet, og hotell-vertens korte, tykke skikkelse sto for meg i unnerbuksene, og sa forundret:
«Å er det Dem som er ute så sent?»
Jeg lengtet etter en god seng, og den fikk jeg. Skjønt leiet siste natten på Halling-fjellet var uklanderlig, fant jeg likevel at det var bedre i Fleischers hotell på Vosse-vangen.
En menneskealder senere.
Det var en kvell mitt i mars 1916, at jeg satt i den lune stua på Finse hotell, og snakket om at jeg nok skulle ha lyst til en gang igjen å stå på Vosse-skavlen og se utover ungdommens trakter, og så prøve den skiløypa ned på Kalde-vatnet og videre. Andreas Klem — direktøren på Haugastøl som jeg
