nokk om sommeren, og en hunn så stor som en alminnelig fugle-hunn hadde de aldri sett.
Vi ble snart gode venner, og jeg fikk alt jeg ville ha, både av melk og mat.
Jeg var sliten, og en halv times søvn kunne gjøre godt. Jeg slengte meg på senga og sov.
Kl. 4 gikk det igjen videre; men det begynte snart å mørkne her i dalen, og føret og veien ble stadig mer umulig for skiene, med holke og knultrer. Da jeg nådde Vold, tenkte jeg derfor det var best å få en hest og kjøre de siste to milene om mulig.
Jeg kom inn i en stor stue med jord-golv, hvor det knitret et veldig bål på peisen. Jeg hilste godkvell, og spurte om hest.
«Jau, da kan du dao alti fao, men da æ no vel aldre meininje no i kvæld?»
Jo, jeg skulle være på Vosse-vangen i natt.
«Nei, da faor du lata væ’, for da går inkje an å kjøyra pao Vangjen i slikt føre, å i slikt myrk’n, vegjen ligg rund å blankå framme stupe. Nemme Sverre-stigen æ da vesto, dar kan da væ’ illt nok um dagjen.»
Jeg hollt på mitt, jeg ville fram i kvell, og kunne jeg ikke få hest, fikk jeg gå.
Etter en del overtalelse, ga han seg, og sa han lyt prøva.
Av sted kom vi da endelig; men veien var slem den, det var sant det, og mørkt var det. Vi måtte mest gå like mye som vi kjørte; men jeg var sliten,
