fra Kalde-vatnet ned mot Opsett-setra, øverste seter i Raundalen.
Med ett sto jeg over et juv, på alle kanter stupte det tverrbratt ned mot dalen dypt unner. Skavlen runnet seg glatt utover, og jeg vek tilbake, det var jo ikke sikkert den bar. Fantes her noen nedgang? Det så stygt ut; men der var det kanskje mulig i en trang kløft, hvor skavlen ikke hang over; og med forsiktighet gikk det ned skritt for skritt.
Nå var det bare lange, fine bakker igjen, og til slutt lange lia ned mot Opsett-setra. Der ble det en styggelig fart; skiene skrenste på skaren, jeg måtte over-enne, og fikk noen stygge rift om hånn-leddet av is-skorpa.
Så var jeg i Raundalen; og gjennom bjerke-lier, hvor rypene flakset opp, gle det nedover mot Kleivene, øverste gård i bygda.
Så tørst jeg var! jeg tror snøtt Sverres menn kunne vært tørstere. Ikke noe i verden kunne nå komme opp mot et parr potter søt melk.
Jeg nådde første huset. Ikke en sjel hjemme! Til neste gård var det flere hundre alen, det ble for langt. Jeg fikk skiene av, kom inn, og hentet fra melke-bua en stor ringe søt melk — og jeg drakk og drakk, spiste litt iblant, og hunnen fikk også.
Som jeg nå, skrevs over krakken, gjorde meg til gode, kom det farendes inn en flokk med småjenter — men de ble stående som fjetret ved synet av meg og hunnen. De gapte en stunn. Jeg hilste goddag;
