Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/47

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

men ikke en lyd. — Så tok de til bens ut igjen det forteste de vant. Jeg må ha sett skremmelig ut.

En stunn etter kom det en kone. Hun gløttet på døra, og kom innenfor, men ble stående tvilrådig, bak henne tittet noen av de forskremte jentefjesene. Jeg nikket vennlig:

«Goddag, du får unnskylle; jeg har nok tatt for meg av melken din jeg, mor; men jeg var så tørst at jeg kunne ikke vente.»

«Å gudsjelov, da æ kristne folk, me trudde du va eit trodl, å dan honden trudde me va eit gråbein, eldo nokko anna styggety. So stor ein hond ha me aldre set.»

Det var en rød-brun irsk setter som fulgte meg.

«Å du behøver ikke være redd, hverken han eller jeg biter folk.»

«Men korleis æ du kommen her dao?» «Å jeg kommer over Vosse-skavlen, fra Hallingdal.»

«Nei, no har eg aldre haurt pao makjen» . . .

De hadde nok sett meg komme på ski langt oppe i bjerke-lia, med en sky av den løse snøen omkring, og så hunnen langt etter i en a’en snøsky, selv var jeg helt tilføket og hvit. Så hadde de tatt meg for et bergtroll, som hadde en gråbein med seg, og så hadde de rømt av sted til nærmeste nabogården, for det var bare kvinnfolk hjemme.

Det var jo heller ikke så underlig; aldri hadde noen fart der gjennom dalen ved vinter-tid, og sjelden