heller liten, i brun jakt-drakt med knebukser, en lys knebelsbart, ellers glattbarbert, med smilende, trohjertige øyne.
Det var skredderen Rikard Kvernnes, også Rikard Odden kalt, etter huset han bodde i, nord ved Lomnes-sjøen. Derfra var han nå kommet på sykkel. En lang fiskestang av bambusrør med snelle hadde han.
Vi dro i vei opp bakkene østover. Tross sitt stive ben gikk han ledig; det syntes ingen anstrengelse for ham å holle følge.
Vi hadde enda sånn en halva’en times gang opp kleivene, før vi tok av veien, og nedover skog-liene mot den trange dalen, hvor Mistra skummer dypt nede i bunnen.
For det meste renner Mistra utetter i jevne stryk, med skummende fart over og mellom runne steiner, uten dypere kulper. Det står ikke stort a’ent enn småkjø på disse stykkene. Men så, ofte med lang avstand imellom, saktner elva sin viltre fart i lange, dype høler, der storfisken står.
Etter å ha kløvet ned et bratt stup, sto vi endelig ved elva. Skredderen foreslo at vi først skulle gå oppetter fra høl til høl, for så å gå nedover igjen ut på kvellen. Det gjorde vi, men vi fikk ikke et slag av en storfisk.
Det var trykkende lummert. Tunge, mørke skyer trakk opp over kløfta i øst. Det kjentes mest som det kunne bli torden-vær. Men det var skyer for solen, så det burde være godt å fiske nå på ettermiddagen.
