ble jagd ut så lenge. Det hjalp ikke alt jeg ba. Men siden fikk vi snytt oss til å sitte ute i eldhuset likevel.
Der fikk vi kokt oss litt mat, mens vi slo av en prat med Sveinung og far hans, en artig gammel halling uten tenner i munnen, men snakket gjorde han så det rant av ham.
Mens vi satt der, kom det en kar med en paraply og en børse. Det var en vidløftig løskar, som var vervet til å drive inn skatten, eller å pante for ubetalt skatt. Han hadde alt tatt denne Remington-rifla som pant, og skulle nå stå og ta en del sauer fra noen andre.
Det dro på å regne, og da det ikke var husly å få her, gikk vi over til Knutsgard. — Vi ble vell mottatt av Tor, bror til Sveinung — det skulle nok bli råd med nattely.
Det silte ned hele dagen. Vi fordrev tiden som best vi kunne med å henge runt dørstolpene og se på været, spise rips i haven, og småsnakke med ungene, — den vesle, bråvakre Ingebjørg, og de to tvillingene, som var vokset svært siden i fjor på setra. — Men gutten var den grommeste; — han fikk enda melk av moren, to år gammel; jentungen var vel ikke verd så mye påkosting . . .
Om kvellen fikk Andres og Tor og jeg en toddy, og en prat om elge-jakten i år. Tor var en egen, ubestemmelig type, noe eiendommelig mongolsk, — svarthåret, mens broren Sveinung var en blå-øyd german.
