Da jeg sa til Andres at det var svært så mager
han Tor var, han måtte ha fløyet for mye på elge-jakt,
så svarte Andres at han hadde nok ikke vært riktig
bra siden han fikk den knekken her for noen år siden.
Han hadde vært på marken, på Kongsberg, og turt,
og lå full på lasset hjemover, — og hadde ikke noen,
som så ham på veien, gått etter, så hadde han nok
gått for den gangen; for da de kom til ham, så var
han nesten tæla. Hesten hadde fått tømmene om
bena, og tullet seg inn, så den ikke kom lenger, og
han lå sanseløs på lasset; knakende kalt var det,
så det var nettopp i siste liten de fant ham. Siden er’n
ikke kommet seg riktig til igjen.
Jeg lå lenge og tenkte på denne karen før jeg sovnet, mens regnet stadig silte ned der ute. Det tynne ansiktet med det halvsky blikket, de nervøse, magre trekkene, de benete tindingene, de hule, benete kinnene, det rastløse vesen.
Hva var nå for ham livet? Var det å drive denne vesle fjell-garden, og så tømmerhogsten om vinteren? eller var det å ture og være kar, eller å renne på elge-jakt? Hva er hans jakt-glede? Er det rovdyrinstinktet — eller er det den farende svenn, det rastløse jag etter noe som ligger et a’ent sted . . .?
Da jeg dagen etter kom til broren Sveinung, som med kona og datteren sin på fem år, sto krokete i åkeren og tok opp poteter — det samme spørsmål. Er dette da livet for ham? Det syntes ikke nettopp å være det som høvde ham best, den spreke gutten
