Vi lå og ventet på skuta som skulle ta oss over
til Grønlanns østkyst, hvor vi skulle i lann gjennom
drivisen for å gå over innlannet.
Det var i grunnen ikke noen attrå-verdig tid. Ikke ro til å gi seg hen til noe. Langs liene der hadde vi våre rideturer; men heller ikke dem kunne vi nyte helt, like så litt som turen dit inn til Glåmu-jøkull. Det var jo som en tåke-bank dette ukjente forut, som vi skulle seile inn i og gjennom — lik den skoddehetta der inne over Glåmu-jøklen nå.
Men dampskips-skorsteinen derinne ble likevel til en fabrikk-pipe, — og det lyse der oppe i lia — det må være Bergs hus.
Lukten skulle heller ikke lenge la oss i tvil om at vi var nær en hvalfanger-stasjon. Forsiktig gle vi inn, og ankret ved siden av tre hvaler som lå fortøyd.
Ved seks-tiden om morgenen gikk kaptein Sørensen i lann og hilste på Berg. Så måtte vi en tur over til Thingeyre, for å bestille kull, og hilse på min gamle vert, holsteneren hr. Wendel. Så tilbake og ankre foran Framnes; og livet var sollyst i tre dager.
I grunnen et deilig sted. — Fjorden full av fisk, og enner, og sjøfugl, ørret i elvene, ryper i fjellene, og så de herlige rideturene. Hva vil en så mer? Her måtte livet kunne leves, og la så imens verden rulle. — Kinesere slakter europeere, og engelskmenn boere, — hva vedkommer det en her? En har glemt telegraf og post — og telefon.
