annet valg enn å se å finne en teltplass snarest mulig; å mase sig selv og hundene ut i slikt vær og på slikt føre, og ingen vei komme, var til liten nytte. Her ligger vi da og vet neppe hvad vi skal gjøre. Hvordan føret er ute kan jeg ennu ikke si; men det er vel ikke stort likere enn igår, og enten en da skal rote sig frem det lille en kan, eller gå på fangst og se å få tak i en sel, det har jeg vondt for å avgjøre. Ulykken er at her synes ikke å være stort sel i den is vi nu er kommet inn i; vi har ingen sett i de siste dagene; kanskje er isen for tott og for stor? All isen her har et påfallende annet utseende enn den vi har fart over i den siste tid, er adskillig mere ujevn, med hauger og eldre skrugarer, og dertil en del sværere, skjønt heller ikke denne ser så særdeles gammel ut, gjennemgående knapt mere enn vintergammel; der er dog enkelte eldre flak innimellem. Den synes å ha vært nær land — lere og gjørme er jevnlig å se, især i de nydannede skrugarer. — Johansen, som er gått ut, sier at samme blånen er der i syd fremdeles; — å, at vi ikke kan få rotet oss frem til den! Men den er der da som et lokkende mål, om vi så ikke når den så fort. Atter og atter viser den sig, vakker og blå; for oss er det håpets og gledens farve.»
«Fredag den 14. juni. Idag er det altså tremånedsdagen siden vi forlot «Fram»; et fjerdedels år har vi vandret om i denne isørken, og her ligger vi fremdeles. Når enden på den skal komme, aner jeg ikke lengere; kan bare håpe på at den ikke er altfor fjern — la den så være hvad den vil, åpent vann eller land, Wilczek Land, Zichy Land, Spitsbergen eller et annet land. — — Dagen igår blev ikke fullt så dårlig som jeg hadde ventet, vi kom virkelig et stykke frem; selv om det ikke var så langt — knapt mere kanskje enn et par kvartmil — så får vi være nøid med det i denne tid. Hundene kunde ikke klare kjelkene alene; hadde de ikke en av oss på siden av sig, blev det stans for hvert annet skritt. Den eneste måten å komme frem på var å ta det i to vendinger og gjøre veien tredobbelt. Først går jeg foran og finner fremkomst et stykke; imens driver Johansen kjelkene efter så langt han rekker — først min i én vending, så tilbake efter sin egen — inntil jeg kommer igjen og overtar min og driver den frem så langt jeg har gått op vei; så frem påny på samme vis. Fort går det jo ikke, men det går, og det er enda noe. Isen vi farer over er alt annet enn god;
