fremdeles er den sværere og litt eldre, med koss og ujevnheter i alle retninger, uten en skikkelig slette. Efter å ha gått et stykke kom vi op i et strøk hvor isen var brutt op i bare småflak, med stygge skrugarer og brede råker, fylt av sørpe og småstykker, så det hele var et eneste rot av isklumper, hvor det knapt var plass å finne til å stå på, enn si til å komme frem på. Det var menneskelig om en mistet motet og opgav å komme videre med det første. Hvor jeg vendte mig hen var veien stengt, og det så ut som om all fremkomst her var nektet en for alvor. Det hjalp like meget om en satte kajakkene på vannet; vi fikk dem neppe frem gjennem alt dette rot. Det var ikke langt fra at jeg bestemte mig til å stanse og vente, og heller se å friste fiskelykken med håv og snøre, og jaktlykken, om det skulde være en sel å opdrive i råkene. Huff, det er stunder fulle av bekymring når en står sånn tvilsom og ser fremover fra et eller annet koss; stadig mer og mer kretser tankene nu om ett og det samme: har vi mat nok til å bie inntil sneen er smeltet, eller til det kanskje blir slakkere is med råker, så en for en del kan ro sig frem? Eller er det sannsynlighet for at vi kan skaffe oss mat nok, om den vi har ikke strekker til? Det er det store spørsmål, som jeg ikke kan gi sikkert svar på ennu. At det vil ta lang tid innen all denne sneen smelter bort og føret igjen blir noenlunde, det er visst; når isen kan slakne og gi noen fremkomst i råkene, er derimot uvisst, og noen fangst har vi ikke gjort til denne dag — uten to måker og en liten fisk. I det strøk hvor vi nu ferdes ser det iallfall ut til å være liten utsikt til fangst. Riktignok fant jeg igår et gammelt nedsnedd bjørneslag, og ismåker ser vi stadig; men de er fremdeles for små til å være verd en patron. — — Ennu vilde jeg gjøre et siste forsøk på å komme frem, ved å gå lenger øst. Der fant jeg også overgang over en god del småflak, så vi kom over på eldre, sammenhengende is, til dels sommergammel, som ser ut til å ha vært nær land, så ujevn og full av mudder som den er. Over denne ismark har vi faret siden uten å støte på nye råker. Men humpet var den på sine steder så det forslo.
Vi begynte å gå klokken 8 eftermiddag onsdag og stanset her
klokken 5 igår morges.[1] Utpå morgensiden hadde vinden vendt sig til mer
- ↑ For første gang fant vi nu vann på isen til å koke med; men det var temmelig saltholdig, så fiskegratinen blev noe salt.
