kan fryse på rimelig tid. Det er kanskje stygt av oss å banne denne vinden; for ombord i «Fram» fryder de sig nu sydosten endelig er kommet. Utålmodig har de ventet på den, og nu da den endelig har begynt, så ønsker vi den dit pepperen gror. Nu vel, jeg har virkelig gledet mig over den på deres vegne; men det hindrer ikke at jeg skulde gi meget for at den vilde vente til vi hadde nådd i land.»
«Onsdag den 8. mai. — — — Fremdeles optrer råkene stadig i bestemte strøk, hvor isen helst er temmelig ulendt, med yngre og eldre skrugarer om hverandre. Mellem disse strøkene er der lange flate strekninger uten råker. Ofte er disse sletter aldeles jevne, næsten som en innlandsis. Råkenes retning er som før meget ofte tvers på vår kurs, eller litt mer sydvestlig; en del synes også å gå noe så nær samme vei som vi. Det er merkelig med denne isen. Det synes næsten som den blir jevnere og jevnere jo mer vi nærmer oss land, mens vi hadde ventet oss det motsatte. Ja gid den bare vilde holde på slik. Den er betydelig flatere her enn den var omkring «Fram», synes jeg. Der er ingen riktig ulendte stykker, og de ujevnheter som finnes er så små, bare slikt småskruvl, ingen svære hauger og rygger som vi hadde lenger nord. Av råkene er noen smalere, og så vidt nye at der bare ligger snesørpe over vannet. Denne sørpen kan ellers være lumsk nok. Det ser ut som det var jevn is; men stikker en staven i, går den like igjennem og bent i vannet. — Igår morges regnet jeg ut bredden og lengden fra søndag (5. mai); det blev 84° 31’ n. Og 66° 15’ ø. Vi var ikke så langt syd som ventet, men en god del lenger vest. Det er driften som har satt oss tilbake og vestover. Jeg holder derfor fra nu av betydelig sydligere kurs enn før og styrer noe så nær rettvisende syd, da vi fremdeles driver vestover; jeg er redd for å komme for langt den vei. Forhåpentlig vil vi vel snart få land i sikte, så vi får se hvor vi bør styre. Vi burde snart være der nu. — Igår blev ingen hund slaktet; to tredjedeler av «Ulenka» var igjen (fra foregående dag) og gav et godt mål. Nu akter jeg bare å slakte en hver annen dag, og så får vi vel en bjørn snart.»
«Torsdag den 9. mai. ÷ 13,3°. — — For hundene blir det tyngre og tyngre efter hvert som de avtar i tall. På tremeiene (undermeiene) synes det heller ikke å gå glatt; jeg har lenge tenkt på å ta dem av, til jeg idag endelig har bestemt mig til å forsøke det. Tross alt holder
