hundene fremdeles gangen jevnt, med en stans en gang imellem, og igår var det bare fire hunder for min kjelke. Den ene, «Flint», vrengte selen av sig og rømte. Vi kunde ikke få fatt i den før om kvelden, da den til straff blev slaktet. Isen holdt sig stadig mere ujevn enn den har gjort i de siste dager. Om eftermiddagen røk det op med en hel snestorm. Der var ingen vei å se, alt var hvitt i hvitt, bare hist og her stakk de blå isstykkene i skrugarene frem av snekavet. Efter en stund blev isen verre; jeg styrte lukt på skrugarer og ulende uten å se dem. Jeg håpet at dette bare var en sne-iling som snart gikk over, men det gav sig ikke, og snart fant vi at der var liten mening i å dra på. Heldigvis dumpet vi op i en god teltplass med le; ellers vilde det vært vanskelig nok å finne en i slikt vær, hvor ingenting kunde skjelnes. Imidlertid bærer det sydover, og vi blir mere og mere forundret over ikke å se tegn til land. Vi regner nu å ha lagt 84-graden bak oss.»
«Fredag den 10. mai. ÷ 8,8°. Da vi krøp ut av teltet igår formiddag, var det fint, solen skinte, føret var usedvanlig godt, og isen så ut til å være jevn foran oss; vi var bare i snefokket forrige kveld kommet op i et belte med stygg-is. Før vi drog, skulde vi forsøke med å ta undermeiene av kjelkene. Ved først å gjøre et forsøk med å trekke min fant jeg dog at den gled lett som den var, og jeg vilde ennu vente en stund. Jeg var redd for at den skulde bli vel svak når undermeiene kom av. Imens hadde Johansen tatt dem av på den midterste kjelken; men da vi så opdaget at den ene bjerkemeien hadde fått en knekk tversover under en av fjetrene, var det ikke annet for enn bare å sette dem på igjen. Det var ellers skade, for den kjelken vilde gått så meget glattere på de nytjærede meiene enn på de avskurte undermeiene. — Vi gjorde noenlunde god fremgang, enda vi nu bare har 13 hunder, fire for min kjelke, fire for bjerkekjelken og fem for Johansens. Men utover eftermiddagen tyknet det fort til, og et tett snevær begynte, sa vi ingen vei kunde se. Isen var ennu tålelig jevn, så vi drog på. Møtte en råk, men kom over den ad en omvei. Om ikke lenge bar det dog op i en del skrugarer og styggedom, hvor vi rente rett på høie rygger og bratte kneiker uten å se dem — stup og svineri hvor en vendte sig, skjønt alt så så jevnt og fint ut, dekket som det var av den stadig dryssende nysneen. Å holde på nu var det liten hjelp i; vi
