det var trist og leit altsammen, og det gikk lang tid før jeg kunde forvinne skuffelsen over at jeg ikke fikk den middagen. Hvad hadde jeg ikke gitt bare for en time i salen der, kold som den var. Her drev vinden jo tvers gjennem en.
«Men skrugarene og de tilfrosne råker med sin opskrudde is på sidene blev verre og verre. Det er for lite sne mellem disse opstablede isstykkene til å bruke ski, og så må en da traske i vei uten. Ingenting ser en i det usiktbare været; det er hvitt i hvitt altsammen: ujevnheter, huller og mellemrummene mellem isstykkene — alt er dekket av et tynt forrædersk snelag, og uavlatelig stuper en ned i sprekker og fallgruber, så en får være mer enn glad så lenge en ikke brekker benene. Lange stykker må en gå foran for å finne vei, og lete snart til den ene siden og snart til den andre; når en så endelig har funnet en fremkomst, må en tilbake igjen for å hente kjelkene. På den vis blir strekningen vi går ofte tilbakelagt mange ganger. Igår da vi stanset, var jeg litt sliten. Det verste ved affæren igår var likevel at vi holdt på så lenge at det var for sent å trekke Johansens ur da vi slo leir; det var alt stanset; mitt hakket og gikk heldigvis ennu da jeg trakk det op, så jeg håper det er i orden. Klokken 12 middag ÷ 31,5°. Klart vær, sydostlig vind (4 m.). — Isen ser styggere og styggere ut, og jeg begynner å få betenkeligheter ved å holde på for lenge nordover.»
«Onsdag den 3. april. Drog avsted ved 3-tiden om eftermiddagen igår. Ved midnatt blev vi stanset av stygg is og en nyfrossen råk, hvor isen var så tynn at vi ikke kunde gå over den; vi måtte ha gjort store omveier for å komme frem. Nå, så slo vi leir, og «Russen» blev slaktet (det var den annen hund). Den gav 26 lonser; men åtte hunder vilde ikke ete dem og måtte få pemmikan. Isen ser ikke pen ut forover. Alle disse skrugarene kan gjøre en fortvilet, og det ser ikke ut til å bli bedre. Jeg tørnet ut ved middagstid og tok en meridianobservasjon som setter oss på 85° 59’. Det er overraskende at vi ennu ikke er lengere; jeg synes vi sliter alt det vi orker, og enda monner det ikke mer. Er for alvor begynt å bli betenkelig ved å drive på nordover stort lenger. Det er tre ganger så langt til Franz Josefs Land som den avstand vi nu har gått. Hvordan er isen i den retning? Vi kan knapt gjøre regning på at den er bedre, og fremgangen blir vel heller ikke større. Dertil kommer at landets form og utstrekning er ukjent og kan skaffe oss adskillig
