henimot klokken 2 igår morges. Johansens kjelke måtte surres om, da innholdet av den ene krabben nu er spist op, og vi måtte legge en brødsekk isteden som underlag for kajakken. En annen krabbe måtte syes igjen, da det drysset pemmikan ut av den. Så måtte vi til å surre om igjen den kjelken brødsekken var tatt fra; men med det samme vi hadde surretauene løse var det like så godt å ta ut en forsyning poteter[1]. Under dette arbeidet opdaget vi at der var gått hull på fiskemelsekken; først ett som blev gjenbundet, så et stort, som måtte syes forsvarlig. Da så potetsekken igjen skulde ned, fant vi et stort hull der også, som måtte bindes for. Så skal hundelinene greies op — det er et eneste tøis alt ihop, og knutene og krengene på disse stive isete linene blir verre og verre å ha med å gjøre. Før frokosten hadde Johansen drevet og lappet sine bukser. Sønnenvinden var blitt hvad vi ombord vilde kalt «møllebris» (6—7 m. i sekundet), og med den i ryggen drog vi da utover morgenen avsted i snefokket. Det gikk svare godt for en stund; men så begynte skrugarene, den ene verre enn den andre. Vi tok en lang middagshvil sånn ved 8- eller 9-tiden om formiddagen.»
Bak en skrugar hadde vi funnet le for vinden; soveposen var bredt ut, og vi krøp nedi med maten vår. Men trett som jeg var, sovnet jeg med matbeten i neven. Og så drømte jeg at jeg var i Norge og var i besøk, — det var enda nede på Fredrikshald, hos noen folk jeg bare hadde møtt én gang i mitt liv for mange år siden i Venedig; og de var så blide og vennlige. Det var første juledag, og jeg blev vist inn i en stor tom sal; der skulde være middag. Det var koldt der inne, og jeg skalv; men noen av rettene stod alt varme og rykende på bordet — en deilig fet gås! Å, slik som jeg gledet mig til den maten! Det begynte å komme noen gjester; gjennem det store vinduet kunde jeg se dem ute på tunet. Jeg vilde til å møte dem, men med ett gikk jeg og vasset i dyp sne. Hvordan hang dette sammen: her midt inne på salsgulvet? Verten lo lunt, og — så våknet jeg og fant mig liggende og skjelve i en sovepose langt nordpå i drivisen. Huff, så elendig ulykkelig jeg følte mig! Vi stod op, stelte stilltiende kjelkene i stand, drog videre og drev
ufortrødent på utover til klokken 4 om eftermiddagen. Men jeg syntes
- ↑ Vi hadde stadig noen mindre poser med forsyninger av de forskjellige proviantsorter liggende i våre kajakker, så vi kunde ta der det vi daglig trengte, uten å måtte gå i de store, vel tilsurrede eller gjensydde sekker på kjelkene.
