røst og sa: «Vi har nu aldri veddet før vi, kaptein; la oss nu vedde om hvor langt syd vi er kommet.» «La gå,» sa jeg, og så veddet vi om en porsjon laks, jeg på at vi ikke var sønnenfor 84° 40' eller mellem 40 og 41', og han på at vi var mellem 36 og 37 minutter. Så tok Scott-Hansen en observasjon og fant at Henriksen hadde tapt; bredden var 84° 40,2'.
Siden de siste trekkfugler forlot oss, hadde det ikke vært et levende vesen å se på noen kant før den 28. februar; ikke et bjørnespor engang hadde vi støtt på under våre mange turer omkring på isen. Men kl. 6 om morgenen den dag kom Pettersen styrtende inn i lugaren til mig og fortalte at han så 2 bjørner i nærheten av skuten. Jeg skyndte mig op på dekket, men det var ennu så mørkt at jeg ikke straks kunde få øie på dem, enda Pettersen stod og pekte i retning av dem. Endelig fikk jeg se dem, som de kom lunkende så smått henover mot skibet. Omtrent 150 meter borte stoppet de. Jeg forsøkte å ta sikte på dem; men da det var for mørkt til at jeg kunde være sikker på skuddet, ventet jeg en stund, i håp om at de skulde komme nærmere. De stod et øieblikk og glodde på skuten, men gjorde så helt om og lusket bort igjen. Jeg spurte Pettersen om han hadde noe å steke som kunde lukte riktig godt og sterkt, og lokke bjørnene tilbake igjen. Han stod og spekulerte litt, sprang så ned og kom op igjen med en panne med stekt smør og løk. «Nog fan har jag det som lukter,» sa han, og slengte pannen op på rekken. Bjørnene var for lenge siden ute av syne. Det var koldt, sånn en ÷ 35 grader, og jeg skyndte mig ned for å trekke pelsen på; men før jeg var ferdig, kom Bentsen springende og bad mig skynde mig op, nu kom bjørnene løpende tilbake. Op på dekket bar det i en fart, og nu hadde jeg dyrene på pent hold, en 100 meter eller så fremfor mig. Jeg huket mig ned bak rekken, tok godt sikte, og — klikket. Bjørnene stusset litt, og det så ut som om de tenkte på retrett. Hurtig spente jeg hanen på ny og smelte løs på den største. Den stupte overende med et veldig brøl. Så brente jeg av på den andre. Den gjorde først et elegant rundkast, før den tumlet i bakken. Derpå reiste de sig begge og tok noen skritt fremover; men så bar det atter i koll med dem. Jeg gav dem hver sin av de to patronene jeg hadde igjen, men enda var det ikke nok for disse seiglivete dyrene. Pettersen var sterkt interessert i jakten; uten noe våben løp han ned
