hele tillot vår utrustning en avveksling i maten som visstnok er sjelden på slike ferder; vi var aldri plaget av den ensformighet i kosten som tidligere slede-ekspedisjoner ofte har lidt under. Vår appetitt var alltid glupende, og vi syntes at mat umulig kunde smake bedre enn vår.
Vårt apotek bestod av en liten pose som selvfølgelig bare inneholdt det aller nødvendigste. En del persienne-skinner med bind og gipsbandasjer, for mulig brukne ben og armer; opiumsdråper og avførende piller, for mulige maveonder (som vi dog aldri blev besværet av); kloroform, for en mulig amputasjon, f. eks. på grunn av frysning; et par små glass kokainopløsning for sneblindhet (også ubenyttet); tanndråper, karbolsyre, jodoformgaze; dessuten et par krumme nåler og en vinsel silke, til gjensying av sår; en skalpel og to arteriepinsetter (for amputasjon), og et par andre småting. Heldigvis blev apoteket lite brukt, undtagen forsåvidt som bindene og bandasjene den følgende vinter viste sig ganske hensiktsmessige som veker i våre tranlamper. Enda bedre i så måte var forresten Nicolaysens plaster, som vi hadde tatt en del med av for mulig brudd av kravebenet. Vokslaget skrapet vi omhyggelig av, da det viste sig å være et utmerket kitt for våre gisne kajakker.
Ved avreisen veide de 3 sledene med all sin last 260 kg. (med min kajakk), 242 kg. og 262 kg. (med Johansens kajakk). Hundene veide mellem 17,3 og 35,7 kg.; vi hadde 28 hunder med da vi startet.
